I søk etter F-16

Vi kunne faktisk se Falcon-jet’en der oppe. Av og til. Det var stjerneklart , og vi kunne ane bølgetoppene i månelyset. Min hake hang oppe på kanten av instrumentpanelet, men styrmannen kontinuerlig og monotont leste av radiohøydemåler. Jeg korrigerte instinktivt hver gang han leste at høyden hadde gått ned med 10 fot eller så.  Plutselig så vi et enkelt lysglimt der framme i mørket. Vi så det begge to, og styrmannen meldte på radio at vi hadde et lys rett forut og at vi ville undersøke og melde fra. Ingen kommentar der oppe fra eller fra Sea King-helikopteret, som søkte i området noe nord og øst for oss.
______________

Det var vinter i Nord-Norge. Nordvesten gjorde det kaldt og blåsende hver gang en byge slo inn over land. Innimellom var det stjerneklart og fint og nesten vindstille. Dagens flyruter hadde i store trekk gått som normalt, bare med enkelte forsinkelser fordi flyene måtte vente mens en snøbyge drev over flyplassen. Det tok sjelden lang tid.

Rute 851 til Stokmarknes var dog i rute, siden flyet hadde kommet inn fra Helgeland i rute. Det var tidlig på kvelden, men ruta var en av de mest brukte på strekningen, og som regel full. Mens flyet ble lastet med frakt, bagasje og passasjerer i Bodø, strøk en byge over plassen igjen og passasjerene småløp og hutret seg over den åpne oppstillingsplatformen frem til flyet der ute i snøfokket. Statoil-mannen gjorde seg ferdig med tankingen, og sto og rullet slangen inn igjen. Han var hvit i barten etter å ha stått ute og tanket flyet.

Fremme i cockpit gjorde vi klare til start. Sjekklisten var gjennomgått, døren bak ble lukket, og mannen foran snuten på flyet stakk hånden i været og viste to fingre, tegn til at området rundt nummer 2 motor var fri for hindringer, at alle medhjelperne på bakken hadde fjernet seg, og vi kunne begynne å starte motorene.

”Bodø Widerøe 851, request taxi”. Styrmannens stemme lød munter over etern. ” 851, cleared to taxi to holding 08”. Vi beveget oss fremover og det ble med ett klarere og stillere der ute, snøbygen var i ferd med å drive over og det hele roet seg ned. Snart var vi i luften, steg rette frem i vintermørke og la lysene fra Bodø bak oss. Foran oss lå det beksvarte vintermørket og flere snøbyger. Twin Otter’n hadde ikke værradar, så vi visste at vi skulle gjennom flere slike før vi var framme på Stokmarknes lufthavn, Skagen. Dessuten skulle vi jo på andre siden av Lofotveggen, og der pleide bygene å pakke seg sammen og bli liggende, ofte lenge. Men, siste værrapport før avgang fra Bodø, viste at været mellom bygene vandret over nattehimmelen også der, selv om det kunne ta lengre tid før de flyttet seg vekk fra flyplassområdet. Men, vi hadde godt  med drivstoff, ja vi kunne faktisk gå dit opp, gjøre et par innflyvninger og enda gå tilbake til Bodø som var satt opp som alternativ destinasjon i kveld.

 Vi kom opp i marsjhøyde 10.000 fot, og Bodø Kontroll ba oss dreie på en mer østlig kurs en stund, ettersom han hadde et par F-16 som skulle forbi oss i retning Andøya. Det var nattflyging i gang for gutta. Dundre rundt i nattemørke i blåselampa. Det eneste gode ved den flygningen måtte være at man kunne gå ballistisk og komme seg over drittværet i løpet av noen sekunder. Ellers måtte det virke noe meningsløst. Eller var det ikke det? Hverken styrmann eller jeg visste svaret på dette spørsmålet, ingen av oss hadde hatt som mål å komme i forsvaret. Det virket bare ikke attraktivt. Og dessuten, vi hadde drømmejobben. Trygt og god og varm i gløden fra instrumentpanelet fra vår kjære, gamle Twin Otter.  To deilige PT-6’ere purrende ute på vingene. God lønn, fin arbeidstid, supre kolleger, bra pensjon og gode forsikringer. Bra billettavtaler, god arbeidsgiver og verdens mest krevende flygning, hvem kunne ønske seg mer.

”Widerøe 851, you are cleared to leave Flight Level 100 for 6000 feet, Skagen QNH 998 and over to Skagen, so long”. Vi kvitterte og styrmannen skiftet frekvens og kalte Skagen. Med en gang vi fikk kontakt ba Skagen oss om å gå tilbake til Bodø Controll, de ville oss et eller annet og ba oss kalde opp igjen. Underlig, hva var nå dette? ”Bodø, 851 calling, what can we do for you?” ”851 Bodø, please call redningssentralen på frekvens 127.75, de behøver din assistanse”. ”OK Bodø, vi går over, bye”.

Redningssentralen lurte på om vi hadde anledning til å hjelpe dem i forbindelse med at en F-16 som hadde tatt av fra Bodø litt tidligere, hadde forsvunnet i havet utenfor Andøya, under en lavflygningsøvelse. Vi svarte at vi i så fall først måtte sette passasjerene av på Skagen, og deretter kunne vi stille oss til redningssentralens rådighet. Dette ble avtalt, og vi gikk tilbake til Skagen og fikk vite at det for øyeblikket var opphold og stjerneklart, og mannen i tårnet mente det ville være mulighet for en visuell innflygning etter at vi hadde passert over selve plassen, og satte kursen ut mot et radiofyr som markerte begynnelsen av innflygningsprosedyren.  I det vi passerte litt sør av plassen, brøt vi ut i klarværet, og vi påbegynte en visuell innflygning ved å gå et stykke nord for plassen for å tape høyde, og så svinge tilbake til plassen og lande.

Da vi hadde stoppet foran drivstoffanlegget, startet vi tankningen med en gang, og vi fylte fulle tanker. Vi hadde allerede ordnet med at passasjeren, jo, det var faktisk bare en, og han kunne komme med neste fly som gikk bare en times tid senere. Styrmannen og jeg drøftet hvordan vi skulle legge søket an. Vi hadde fått oppgitt koordinator fra Redningssentralen, og en rask titt på kartet viste oss at vi kunne ta av vestover og fortsette rett fremover i et par tusen fot, og unngå hindringer. Månen lyste klart og kaldt over oss, og kastet lange, svarte skygger over terrenget over på Hadseløya og oppover i åsen nord for plassen, sørdelen av Hallartind på Langøya. Vi tok av.

Vi hadde avtalt at lyset skulle dempes helt ned i cockpit, for å gi nattsynet de best mulige betingelser for å se terrenget under oss i nattemørket. Det er utrolig hvor mye man kan se når man ikke forstyrres av andre lyskilder, selv om det er tussmørke utenfor . Stjernen funklet i milliontall over oss, bortsett fra i de retninger hvor illsinte nordvestbyger skjulte seg som rever på jakt etter rypa. Og denne lille rypa var ikke en gang stor og feit!

Etter kort tid var vi ute i søksområdet, været var fortsatt klart, og vi hadde passert og identifisert Litløy fyr på sørspissen av Vesterålen. Så fortsatte vi i tjue minutter utover i havet og senket oss sakte ned i en høyde hvor vi ville være under det meste av vær. Jøss hvor var det svart! Ikke et lys å se. Vi meldte fra til operasjonskontrollen oppe i forsvarets Falcon Jet, at vi nå hadde nådd ytterkanten av søksområdet, og ville sette krusen nordover. Og ikke før hadde vi svingt mot nord utenfor Vesterålen, før vi trynet inn i tett snødrev. Denne bygen lå i hvert fall lavt. Ingen grunn til panikk, vi gikk over til instrumenter, og begynte en forsiktig stigning til en mere komfortabel høyde, og fortsatte på samme kurs. Snart var vi ute av det igjen, og vi kunne igjen la oss synke ned til en høyde hvor vi hadde mulighet til å se noe fremover. Vi kunne faktisk ane bygene foran oss. I de områder hvor det var byger, var nattehimmelen totalt uten noen from for kontrast, og dette ga oss  anledning til å forsøke å styre utenom bygene. Men, det gikk ikke hele tiden og vi måtte av og til stige en smule, for ikke å føle at vi satt blinde med beina i vannet og at det var oss de skulle lete etter neste gang!

”Control, we are over the lights, it’s a fishing vessel”. ”Roger 851, continue searching, we have radio contact with the ship”. OK, ikke et napp. Tanken slo oss at hvis F-16 hadde gått ned her ute på havet, i den hastigheten de gutta brukte, ja så var vel sannsynligheten ikke stor for at vi ikke ville finne noen ting. På den annen side, muligheten var jo også til stede for at fartøysjefen hadde fått tid til å skyte seg ut, og da ville han i det minste ha et lys på sin oppblåsbare flytevest. Men, det lyset ville være som å tenne en fyrstikk i dette mørket. Sjansen var altså liten.

”Control, Sea King 56, we are in hover over a trawler, they have wreckage of an F-16 on deck. I think we have found it. I’ll hoist down one of our men to check, stand by”. Vi ventet i åndeløs spenning. Kunne det være mulig at flyet hadde gått i drinken like ved siden av båten, og at de hadde fått fisket ham opp? Vi fortsatte søket.

Ti minutter gikk, og så kom meldingen, Vraket var identifisert, men flyveren var ikke funnet. Vi fikk beskjed om å sette kursen direkte tilbake til Bodø, og takk for hjelpen. Vi satte nesa opp i mørket og klatret opp til ca. 10.000 fot. Da fikk vi inn navigasjonshjelpemiddelet som var plassert på Bodø Flystasjon, og vi satte kursen rette hjem. Tankefulle.

Enda en av våre kolleger var gått tapt. Han hadde passert i 200 fot over Andøya, svingte så rundt forbi Oksebåsen og la kursen sørvestover i lav høyde, i retning vest for Bleiksøya. Hva som hadde gått galt vet jeg ikke. Flygeren er aldri funnet.

olh12443/100901/002